Ingunn i Serbia

Hjemreisa nærmer seg farlig fort og vi har begynt å gjøre ting for siste gang. Kanskje blir dette også siste gang jeg skriver her mens jeg er i Serbia for vi må snart levere tilbake modemet...
På mandag var vi på EUS sitt mandagsmøte for siste gang. Det var spennende og trist på en gang. Spennende fordi det var teamet som hadde hele møtet. Jeg hadde for føste gang i mitt liv offesielt vitnesbyrd og att på til var det åpningen på møtet. Jeg skalv bare litt, Verre var det da jeg skulle synge helt alene, med Josip på gitar, en sang jeg egentlig bare på et vis hadde lært meg og det samme dag. Men det gikk det også. Vi fikk levert fra oss bildemontasjen vi hadde laget så vi aldri skal bli glemt, ble bedt for og fikk takkegave. Og midt i alt for siste gang var det også noe for første gang. mandag er første gang jeg har stekt vaffler i toastjern. Funker det? Egentlig ikke. Men når vaffelhjernet vi har fått låne av "landladyen" til ei av studentene ikke fungerer må vi bruke det vi har lært; å være fleksible. Så en av gutta lånte et toastjern fra en nabo og vasket det og greier, han var ivrig etter å smake. Men å steke vaffler i toastjern anbefales ikke. Det tar fryktelig lang tid. Men det ble noen så mange fikk smake. For noen var det første gang å smake brunost for andre var det "the joy in my life". ja det var det faktisk en som sa da han så brunost. Han har vært i Norge... Det var for meg første gang jeg så noen spise brunost, rømme og syltetøy på samme vaffel, eller bare brunost og rømme. De påstod det var godt... Og forresten så er norsk sjokolade den beste, jeg har det på film sagt av en serber!
Men nok om mat. Noe av det som faktisk var best med mandagsmøtet var at det var to stykker som kom bort til meg etterpå og sa at velsignelsen var så fin og hadde gitt dem mye. Tone spilte fløyte, Danijel gitar og jeg sang. Ganske fint at den rører hos noen som ikke forstår hva vi synger.
Tirst var det på mandag da jeg sa 'cao' til noen for siste gang. Det er ikke alle vi kommer til å se i løpet av denne uka og det gikk da litt opp for meg at jeg faktisk skal reise her i fra. En av de vi har vært mye med reiste til England på tirsdag så han ser vi ikke mer i denne omgang, men kanskje neste gang...
I går hadde vi "last supper" med sjefen vår. Han er i følge seg selv den beste sjefen vi noen gang har hatt, en ydmyk mann... Men du som jeg kommer til å savne den rare latteren... Han reiser også sin vei før vi reiser så han kommer innom i kveld for å se oss for en siste gang før vi reiser.
I morgen skal jeg for siste gang i barnehagen. Da skal vi dit alle tre for de skal ha avskjedsfest for oss. Så bærer det videre til bønnemøte for siste gang. Kanskje blir det til og med siste gang jeg er på kontoret. Om jeg da ikke finner på å droppe innom der en dag, noe det er fare for at jeg gjør. Om jeg da finner tid. Det er så mange som vil gjøre ting for siste gang at det er ganske så travelt for tiden...
I kveld skal vi for siste gang besøke de amerikanske som jobber her for en annen studentorganisasjon. Og i løpet av helgen skal vi ha siste filmkveld, vår siste lovsangskonsert, og ikke minst avskjedsfest i vår leilighet. Og det blir siste gang vi har masse folk på besøk.
Jeg liker virkelig ikke å si 'ha det' til folk, men sånn er livet. Jeg visste da jeg dro at det bare var for seks måneder, men de har gått alt for fort. Er fortsatt ikke lei av å henge med allesammen og kunne godt gjort det i seks måneder til. Noen lurer på om jeg ikke vil studere her, det er sikkert noe å finne på engelsk. Og jeg vet jo ikke hva jeg skal eller hvor jeg skal til høsten. Men det blir nok neppe Beograd. For selv om jeg ikke vil reise her i fra skal det jo bli godt å komme hjem til alle jeg er gled i der hjemme. Og å komme hjem til et sted der jeg kan forstå hva de spør om når jeg bestiller eller handler mat, et sted det jeg fatter systemet, og et sted der jeg ikke trenger å kose med bussdøra når jeg vil hjem. Selv om det har sin sklarm det også...
Så nå kommer jeg plutselig dere. Forbered dere på å se fantastisk mange bilder og høre masse historier. For dette vil jeg helt sikker fortelle om! Og bare for å forberede dere. Det kan henne det plutselig kommer et serbisk ord eller to for noen har det blitt helt vanlig å si...
Videmo se!

Fant ut at jeg bare måtte gni det litt inn for dere stakkars mennesker i Norge at her er det fantastisk vær. Jeg har rukket å bli solbrent på nesa tre dager på rad. I går var jeg ute å gikk tur uten jakke og med tynn genser. I dag har jeg sitti på en benk ute og lest i t-skjorte. I følge tv-kanalen med tempraturen i hjørne er det akkurat nå 22 grader ute. Dette er bare herlig. Særlig siden mamma kunne fortelle om snø hjemme og MSN sier 4 grader og sludd i Oslo. Dette skal jeg nyte til det fulle. Det varme været skal visst holde seg sånn de neste dagene, så dette er flott. Jeg er ferdig med oppgaven min, har skrevet alle bokrapportene jeg må skrive, og skal virkelig bare ha det gøy nå de siste to ukene.
Og nå tor jeg nok at jeg må dra med meg noen ut å spise is. Det er jo sommer jo. Sånn i slutten av mars...

Tenkte bare at jeg skulle innformere om at det tar 8 minutter å gå opp til 28 etasje. Det er tilsammen sånn omtrent 530 trappetrinn.
Jeg har nå tatt den turen hele tre ganger. Jada kenskje ikke så veldig imponerende i og med at jeg har bodd her ganske lenge. Men, men... Jeg begynte ikke med denne galskapen før på søndag, så det tatt i betraktning har jeg jo vært flink. I går "tvang" jeg Tone til å gå med meg også. Vet ikke helt om hun var veldig glad for det, men etter middag på tradisjonell restaurant i Skadarljia var det påtrengt å trimme litt.